Byen i mitt hjerte..

..er Barcelona. Det er vel ingen hemmelighet for de som kjenner meg - jeg har tross alt mast om min kjærlighet for den spanske byen i mange, mange år nå.

Dette kommer til å bli en enormt lang bloggpost, der jeg forklarer hvordan jeg endte opp med å forelske meg i en by, og mine personlige tips om hva som må oppleves i Barcelona. Noen hotellforslag skal du også få. Er du klar?


Sagaen om Silje og Barcelona startet våren 2004, da VK1-klassene til Tegning, form og farge og Media og kommunikasjon (wow, det ble mange og-er) dro på studietur dit. Utvalgte severdigheter klassen min fikk med seg var blant annet Sagrada Familia, en Dalí-utstilling (der jeg og Stine brukte så lang tid at resten av klassen lå rett ut ved utgangen og ventet på oss da vi omsider sa oss ferdige), bykatedralen og Las Ramblas.

Meg og Stine utenfor Poble Espanyol.

Vi rakk egentlig å se en god del på de dagene vi var der (tror det var 5 dager), og det ga mersmak. Mye mersmak. Jeg ville tilbake. Det var etter denne turen at jeg ble kjent med Irene, som gikk i media-klassen, og vi endte opp med å bli bestevenninner. Økonomien gjorde dessverre at det tok 6 1/2 år før neste besøk, da Irene og jeg feiret 24-årsdagen hennes ved å tilbringe en uke på et femstjerners hotell høsten 2010.
Vi fikk med oss litt den uka også; Sagrada Familia, en protest i forbindelse med pavens forestående besøk, vitenskapsmuseet CosmoCaixa, Barcelona Zoo, akvariet og Parc Güell, for å nevne noe. I tillegg vandret vi rundt i gatene rundt Las Ramblas, og jeg innså hvor fabelaktig en aktivitet det er. Vi storkoste oss, og det eneste som manglet var egentlig mer tid.

Meg og Irene på Bus Turístic, fordi vi er nydelige.

Når man er forelska, vil man gjerne være med den man er forelska i. Når det er en by i Spania, så man gjør det beste ut av situasjonen og lengter tilbake helt til man har penger, ferie og reisefølge. Da kan man endelig dra tilbake og oppleve alle de tingene som gjør at man elsker en by.

Jeg vil bare ta en liten pause her og påpeke at jeg ikke er en av de personene som blir forelska-forelska i gjenstander og sånt, det er ingen merkelig fetish på gang eller noe, og jeg har ingen planer om å ta med meg en bit av Barcelona hjem for å kjærtegne den mens jeg hvisker romantiske fraser til den. La oss fortsette.

I fjor, juni 2012, fikk jeg igjen sjansen til å dra tilbake. Denne gangen var det søskenbarnet mitt og venninna mi, Ida, som ga etter og sa ja til en Barcelona-tur. Ida er ikke glad i museumsvandring, katedraler og sånne ting. Turen vår gikk derfor mest ut på å vandre mye rundt i gatene rundt Las Ramblas, oppdage butikker, isbarer, besøke Barcelona Zoo og akvariet, og å småshoppe.

Jeg hadde ikke noe bilde av Ida og meg, men dette utstillingsvinduet kan jo representere oss.

Nå, i mange år har mamma måttet høre på maset mitt om Barcelona. Det ble verre etter Irene og jeg var der i 2010, og jeg har bare fortsatt å mase på henne om at hun er nødt til å oppleve byen minst én gang i livet. Hun har sagt "jada" opptil flere ganger, men det har likevel aldri blitt noe av.. før i år. Året jeg fylte 27, som er det magiske tallet mitt, og jeg var fast bestemt på at en slik anledning måtte feires i byen min. Ingen vei utenom. Problemet var at ingen kunne eller hadde råd til å være med. Da jeg fortalte mamma om dette, fant hun ut at det egentlig passet ganske bra for henne på de datoene jeg hadde sett meg ut (16.-24. juni - bursdagen min er 23. juni), og så fort hun hadde fått ordnet det med jobben bestilte vi tur.

Er det én ting jeg har gledet meg stort til i år, så er det den turen. Tenk å endelig få mamma til å oppleve Barcelona - og ikke bare det, men jeg fikk lov til å være vitne til det! Å vise henne rundt i byen og åpne øynene hennes for nøyaktig hvorfor jeg har mast i alle disse årene. Turen skuffet ikke.

For å kunne vise mamma best mulig på de 9 dagene vi hadde til rådighet hva Barcelona har å by på, hadde jeg et tettpakka program, og jeg anser det som et godt program for de som ikke har vært der før. Derfor deler jeg det her, som mitt tips til deg. Eller dere. Du vet.

Vi fikk sett veldig mye - men fremdeles var det også mye vi ikke så. Barcelona kan ikke oppleves på én tur, med mindre den turen er veldig, veldig lang. Likevel, her er programmet vårt (kjekt å ha en mor som insisterer på å skrive en reisedagbok, for ellers hadde jeg ikke husket hva vi gjorde de ulike dagene):

Dag 1:

Vi dro tidlig for å få mest mulig ut av dagen, og ankom hotellet (Hotel Derby) rundt 11:30. Etter å ha slått oss til rette på rommet og slappet av litt, vandret vi rundt i nabolaget for å se hva det hadde å by på. Vi fant en restaurant (Ginos, som ble vår go-to-restaurant for god, rimelig mat nær hotellet) og spiste middag. Slitne etter en lang natt med reise og lite søvn tok vi tidlig kvelden for å være mest mulig opplagt neste dag.

Dag 2:

Hotellfrokost. Det gjorde vi ikke igjen, enkelt og greit fordi prisen var for høy i forhold til hva vi fikk. Pluss at frukten smakte som om den hadde begynt å gjære. Not cool. (Reint bortsett fra det var hotellet verdt pengene!) I lobbyen kjøpte vi 2-dagersbilletter til Bus Turístic, som har to stopp fem minutters gange fra hotellet, og så hoppet vi på den blå ruten. Etter å ha tatt den runden, hoppet vi over på den røde ruten og tok den nesten hele veien rundt. Vi hoppet av i Barri Gòtic og ruslet derfra mot Las Ramblas gjennom trange bakgater på jakt etter et greit spisested. En turist-tapasrestaurant med et godt tilbud vant, og sammen med mange andre nordmenn og en relativt sur servitør spiste vi en god lunsj. På vei tilbake til Barri Gòtic fant vi en smågodtbutikk ved navn Wonkandy (see what they did thar?) som.. fikk litt penger av oss. Vi tok bussen tilbake til "vår" holdeplass, slappet av litt på hotellet, og fant oss en annen restaurant ikke langt fra hotellet - L'Arrosseria Xàtiva. Som navnet tilsier er spesialiteten deres risretter, så vi spiste veldig god paella til en grei pris.

Dag 3:

Vi tok turistbussen til Parc Güell og vandret litt rundt både i området rett innenfor porten, oppå "terrassen" med den eviglange benken, og i selve hagene. Etter å ha ruslet ned fra parken igjen innså vi at køen for å komme på bussen også var eviglang, så jeg kikket litt på kartet og fant ut at det var en metrostasjon (Lesseps) ikke så langt unna. Vi kjøpte et T10-kort på deling (klippekort med 10 klipp, koster rundt 9,80€ - veldig prisbesparende!) og tok metroen til Plaça Catalunya, hvor vi hoppet på turistbussen igjen. Derfra gikk turen til Montjuïc og det olympiske anlegget, som er enormt.

Stadion - plassen foran stadion - inni stadion (og en bitteliten traktor illustrerer hvor stort det egentlig er)

Vi ruslet gjennom noen hager like ved for å finne en restaurant som Tripadvisor kunne anbefale - La Font del Gat. Den hadde sikkert vært kjempefin om den faktisk hadde servert mat mens vi var der (vi kom litt sent på ettermiddagen, og kjøkkenet hadde stengt mellom lunsj- og middagsserveringene). Hagene rundt var nydelige, og restauranten i seg selv så veldig søt og rustikk ut, men mat fikk vi ikke. Etter å ha drukket opp det eneste de serverte ruslet vi opp til Jardí Botànic, som virkelig er verdt et besøk. Vi var dog sultne, været ble gråere og kjøligere, og bonsaitre-utstillinga vi ville se var kun åpen i helgene. Vi hoppet på bussen igjen, og ble stående i trafikken i nærheten av Casa Batlló på grunn av en protest (katalanerne er veldig glade i å protestere), så vi måtte gå resten av veien til Plaça Catalunya. Vel fremme hadde vi veldig lyst til å spise på Hard Rock, men etter å ha fått beskjed om at det var 1 time og 10 minutter å vente på bord hoppet vi heller på siste turistbussen tilbake mot hotellet og spiste på Ginos.

Dag 4:

Barcelona Zoo! Vel, og byparken. Vi tok metroen fra Hospital Clínic, som ligger ca. 10 minutters gange fra hotellet, til Jaume I, ca. 5 minutters gange fra byparken. Vi ruslet rundt i Parc de la Ciutadella og tok bilde av den enorme Cascada-fontenen, før vi ruslet ned til dyreparken.

Enorm.

Barcelona Zoo er svær. Med over 7000 dyr er det mye å se, og man må belage seg på å bruke en god del av dagen på å rusle rundt. Det er vel verdt pengene, spesielt med tanke på at delfinshowet er gratis - alt man trenger å gjøre er å dukke opp i tide (showet kjøres tre eller fire ganger om dagen) og finne seg et sted å sitte. Showet foregår på spansk/katalansk, men det er uansett kjempeartig å få med seg! Parken rommer alt fra firfisler til elefanter, og kameraet får virkelig kjørt seg. I fjor gikk jeg tom for batteri på kameraet, i år var det mammas tur (jeg tror kanskje jeg skal kjøpe et ekstra batteri til neste gang). Da vi sa oss ferdige ruslet vi opp gjennom byparken og under Arc de Triomf, tok metroen til Plaça Catalunya og stakk innom underetasjen til El Corte Inglés - supermarkedet. Middagen den dagen ble croquetas (fritert potetmos, gjerne med noe kjøtt inni) og empañadas (som små piroger) fra ferskvaredisken, inntatt i hotellsenga, og det smakte fantastisk.

Dag 5:

Denne dagen satt vi av til Las Ramblas og lignende. Vi tok metroen til Plaça Catalunya og ruslet nedover til La Boqueria, der vi tok masse bilder av alt markedet har å by på - døde dyr, frukt, nøtter, godteri, smoothies, sjømat.. you name it! Vi fikk til og med gratis smaksprøver på nøtter. Nam.

Så ruslet vi videre ned og tok inn alt Las Ramblas har å by på, fra blomstermarked og souvenirstander til levende statuer og karikaturtegnere. Videre gikk vi over gangbroen mot handlesenteret og restaurantbygget Maremàgnum, med en sittepause på en benk på broen, der vi bare slappet av i sola og så på vannet i havna. Vel fremme på senteret kikket vi oss litt rundt før vi slo oss ned på terrassen med utsikt over broen og havna og spiste en lunsj bestående av tomatbrød (pan amb tomaquet) og pommes frites. Mens vi spiste så vi på alle gateselgerne som holder til på og ved broen, der de selger falske vesker, solbriller, headsets og lignende. Oppover ruslet vi via alle bakgatene ved siden av Las Ramblas, før vi endte opp på Hard Rock for en bedre middag (endelig!). Stappmette kom vi oss tilbake på hotellet, der vi bare kollapset på sengene og ble der.

Dag 6:

Mesteparten av dagen tilbragte vi i Barri Gòtic: vi begynte med et besøk i bykatedralen Catedral de la Santa Creu i Santa Eulàlia, en nydelig gotisk katedral som er verdt et besøk. Kommer man til rett tid (08:00-12:45 og 17:15-19:30 man-lør, 08:00-13:45 og 17:15-19:30 på søndager og helligdager) er det til og med gratis å komme inn - bare husk at kvinner skal være påkledd (skuldrene tildekket, og skjørt/shorts ned til knærne), det står en mann ved inngangen og passer på at reglene følges. Er du ikke riktig antrukket, blir du vist bort. Inne i katedralen er det mange fine detaljer å få med seg, men det mange glemmer eller ikke vet om er korsgangen (cloister på engelsk). Her finner man en hage komplett med fontene, gullfiskdam, gjess og appelsintrær. Korsgangen er åpen 08:30-12:30 og 17:15-19:00 man-lør, og 08:30-13:00 og 17:15-19:00 søndager og helligdager. Absolutt verdt et besøk!Videre ruslet vi til Museu d'Història de la Ciutat (byhistoriemuseet), der man får reise tilbake i tid til år 12 f.Kr. - under dagens Barcelona finnes nemlig et stort område med romerske ruiner fra byen Barcino. Man får en audio guide som forteller deg om byens opprinnelse, historie og lignende, og de har utstilt alt fra mynter til veggmalerier. Etter å ha vært reisende i tid (men ikke i rom) var vi sultne, og lunsjen bestod av pintxos (baskiske tapas, hovedsakelig servert på brød med en pinne gjennom, og man betaler for antall pinner) på Bilbao-Berria like ved katedralen. Deilig mat, greie priser, og stort utvalg av mat.
Vi trasket litt mer rundt i bakgatene før vi dro tilbake til hotellet. Middagen ble nok en gang på Ginos, mens desserten ble en frappuccino fra Starbucks. Bra avslutning på dagen!

Dag 7:
CosmoCaixa. Vitenskapsmuseet. Jeg anser det som en bortgjemt perle, fordi det ligger litt utenfor allfarvei - for å komme dit må du enten ta turistbussen (blå rute til Tramvia Blau/Tibidabo) eller metroen (FCG-toget, linje 7) til Av. Tibidabo, og deretter gå et stykke oppover (det går også busser, men jeg har ikke rotet meg borti dem ennå og vet derfor ikke hvilken linje man skal ta). Perle? Ikke nok med at de har en fast utstilling bestående av for eksempel historien om mennesker i steinalderen, fossiler, ulike apparater som demonstrerer ulike prinsipper (hvordan vann graver i stein, hvordan luft gjør ditt og datt, vanntrykk, etc.), faktiske hjerner fra ulike dyr og mye, mye mer. Neida. Og ikke nok med at de også har ulike sesongutstillinger (da Irene og jeg var der i 2010 var utstillingen om illusjoner, lys, lyd og lignende, om jeg ikke husker helt feil, mens i år fikk vi se på livet under mikroskopet). Nope. I tillegg til dette (og mye mer, som et planetarium) har de en faktisk amazonsk regnskog komplett med noen dyr og masse, masse fisk i et ganske svært akvarium. Inngangsbilletten? Koster 2 euro (mer om du vil innom planetariumet). TO EURO. Det er magisk.

Magisk.

Etter en rask lunsj på kaféen ruslet vi videre oppover Tibidabo-fjellet til vi kom til Funicular-stasjonen (man kan også ta Tramvia Blau-trikken fra Av. Tibidabo helt opp til stasjonen). Vi tok Funicular opp til toppen (igjen går det også busser opp), der det ligger en fornøyelsespark - men også en kirke, Temple Expiatori del Sagrat Cor. Det er så verdt et besøk, for i tillegg til at kirken er ganske så vakker, tar garantert utsikten pusten fra deg.

Etter å ha vandret rundt der oppe en stund, kom vi oss omsider ned igjen også, og middagen den dagen ble pasta på La Tagliatella. God mat, enorm meny, men behjelpelige servitører og greie priser.

Dag 8:
Bursdagen min! Jeg hadde spart det beste til sist for mamma: Sagrada Familia. Det var den éne tingen hun hadde gledet seg aller mest til å se - og vi hadde jo kjørt forbi med turistbussen to ganger, noe som er nok til å ta pusten fra de fleste, men innvendig er man på et helt annet plan. Og vi skulle inn. Siden Ida ikke ville i fjor, var det nesten tre år siden sist jeg hadde fått sett innsiden, og de hadde virkelig fått gjort mye på den tiden. Så fort vi kom innenfor døra hadde jeg tårer i øynene. Jeg finnes ikke det spor kristen, det er ikke det, men arkitekturen og belysningen er rett og slett så slående vakker at man er hjelpesløs fra det øyeblikket man setter fot innenfor. Vi gikk rundt som i transe og knipset bilder og bare så oss rundt. (Mamma har uttalt i etterkant at hun antagelig aldri kommer til å oppleve noe som gjør så sterkt inntrykk noensinne igjen, og det er forståelig. Det er så sterkt.)

Etter en god stund så vi oss ferdige, spiste en bedre lunsj på Subway (hei, de har faktisk veldig god mat!), og kom oss tilbake til hotellet. Føttene var slitne etter mange dager med masse gåing, og vi fortjente å slappe av litt. Bursdagsmiddagen min spiste vi på Hard Rock, dessert og alt (naaam), og etterpå ruslet vi bare rundt i byen. Vi endte opp i en bakgate (igjen), og plutselig fant mamma et FISH SPA. Da hadde plutselig hun litt bursdag også, for det hadde hun hatt lyst til å prøve i evigheter. De var åpne, til tross for at det var en søndag, og hun rakk akkurat å få en halvtimes behandling før de stengte. Snakk om flaks!
Det var ikke så mye annet åpen på en søndag, dessverre, så vi dro tilbake til hotellet igjen etter å ha kikket oss litt mer rundt. Der ble vi liggende og høre på fyrverkeriet. Kvelden før 24. juni feirer nemlig spanjolene Sankthans med stor iver - kinaputter, stjerneskudd og raketter fyres opp i gatene, og på stranden samles de rundt bål og med mer fyrverkeri seint på kvelden. Dessverre var været ustabilt den dagen, det hadde regnet en del, og det blåste og var kjølig, så vi bestemte oss for å ikke ta sjansen. Resten av kvelden slappet vi bare av på rommet.

Dag 9:
Den 24. juni er en offentlig helligdag i Spania, og de fleste butikker er derfor stengt. Vi sjekket ut av hotellet og lot bagasjen stå igjen der mens vi brukte den siste dagen på å suge til oss en siste rusletur før vi måtte dra hjem. Vi endte opp foran bykatedralen igjen, spiste lunsj på Bilbao-Berria, så en tradisjonell dans komplett med musikk på plassen utenfor katedralen, og så ruslet vi tilbake til Plaça Catalunya. Der ble vi sittende ved fontenene og bare kikke på alle menneskene ganske lenge, bare iakttok folkelivet og alle de rare personene som tilfeldigvis befant seg der samtidig som oss. Til slutt var tiden inne for å komme seg tilbake til hotellet, hente koffertene og komme seg til flyplassen. Mamma var overbevist; hun skal tilbake en vakker dag. Mission accomplished.

Blinkskudd!

Nå, tingene vi gjerne skulle ha sett, men nedprioriterte eller ikke rakk å skvise inn:
- Font màgica - den magiske fontenen med lyd- og lysshow.

- MNAC - Catalonias nasjonale kunstmuseum, med en enorm samling romansk kunst (og annen kunst).

- Montjuïc-festningen - et stykke historie som kan være interessant å oppleve.

- Voksmuseet - visstnok er både museet og baren så tacky at det bare må sees.

- Museu Marítim - det maritime museet har bl.a. svære skip utstilt.

- Museu Frederic Marès - skulptøren hadde en gigantisk samling av ALT, og det er stilt ut her.

- Cementiri de Montjuïc - om enn noe morbid, er visst kirkegården et vakkert sted å rusle rundt på.

- Santa Maria del Mar - nok en gotisk kirke som kan være verdt et besøk.

- Torre Agbar - må være veldig flott å se på om kvelden! Ikke åpent for turister.

I tillegg kan Barcelona tilby strandliv med sju forskjellige strender på til sammen 4,5 km, fotball (Camp Nou er Europas største fotballstadion), shopping (Passeig de Gràcia har alle de store motehusene på rekke og rad, ellers finner du alle de "vanlige" butikkene overalt i byen i tillegg til små, sære sjapper - eller en av mine favoritter, Art Montfalcon) og massevis av andre store og små museer av alle slag. Det eneste jeg har opplevd at ikke er verdt besøket så langt, er L'Aquarium - med mindre du har med barn eller er spesielt opptatt av fisk, dra heller i dyreparken.

Hoteller!

Jeg vil bare uttale meg om de hotellene jeg har bodd på. Da vi var på studietur bodde vi på et greit hostell i nærheten av operaen (langs Las Ramblas), men jeg husker ikke hva det heter, dessverre. I 2010 bodde Irene og jeg på Meliã Sarrià - og vi var kjempefornøyde. Det er femstjerners, det ligger litt utenfor sentrum, men det er bare ti minutter å gå til metroen og fem minutter til turistbussen. I tillegg er det vanlige busstopp i nærheten. Det koster lite i forhold til hva man får for pengene, og hvis man får et rom i de øvre etasjene kan man få knallutsikt over byen.
I fjor bodde Ida og jeg på Eurostars Mitre - et trestjerners hotell som føltes som et firestjerners. Det lå også unna sentrum, men det var bare to minutter å gå til metroen, som tok kanskje fem-sju minutter til Plaça Catalunya. Vi var kjempefornøyde.
I år bodde mamma og jeg som sagt på Hotel Derby - det er firestjerners, men tidvis føltes det litt mer som et trestjerners. Hotellfrokosten på Eurostars var bedre, men rommet var større på Derby. Likevel var det vel verdt pengene, men neste gang bor jeg heller på Meliã, som ligger nesten rett over veien for Derby.

Så hva er grunnen til at jeg elsker Barcelona så høyt? Tja, si det. Det kan være varmen en nordmann alltid søker og som Spania kan by på. Det kan være følelsen av byen, det kan være arkitekturen som er så grunnleggende annerledes enn hjemme, eller det kan være alle de forskjellige tingene byen kan tilby. Kunst, kultur, arkitektur, sol, strand, sport, shopping.. vil du ha det, kan du få det i Barcelona. Å sette fingeren på kun én ting blir vanskelig. For min del er det nok en kombinasjon av alle disse tingene, og det at man alltid oppdager noe nytt for hvert besøk. En bakgate man ikke har vært i, en merkelig butikk, en spesiell restaurant eller isbar. Street art. En gatemusikant som virkelig kan sakene sine. En spontan danseoppvisning på en av byens mange plasser. Et loppemarked. Byen slutter aldri å gi.

Alt i alt, Barcelona er så absolutt en by man simpelthen er nødt til å oppleve minst én gang i livet. Jeg har overbevist mamma. Kanskje jeg har klart å overbevise deg også?

barn/ikke barn

Jeg skal aldri ha unger.

Dette er en setning jeg antagelig tenker minst én gang daglig. Jeg fylte 27 år for 3 uker siden, og jeg har vært fast bestemt på dette ganske lenge. Hvorfor?

Jeg liker ikke unger.

Ok, ok, så kan jeg se at unger kan være søte - jeg har tre tanteunger som er søte stadig vekk. Men de kan også være så sykt irriterende at man bare vil gi dem bort. Sterkt sagt? Ikke si at foreldre aldri har tenkt tanken, for det er nødt til å være ren løgn. Søskenkrangling og furting er ikke gøy.
Dette er bare ikke noe kroppen min skriker etter. Nope, jeg har ikke lyst til å formere meg. Alt ansvaret! Bæsj. Ew. Nope. Jeg får spader og bakoversveis bare jeg må tørke opp etter katta. For ikke å snakke om spy. Nei, virkelig, jeg skal ikke snakke om det. Grøss. Likevel, jeg kan forstå det at folk vil ha barn, tross alt. Man lager et menneske, oppdrar og former det, også er det sikkert en eller annen kosekose-greie som oppstår så fort man formerer seg.

Les: Jeg kan forstå at folk vil ha barn.
Nevner man dog at man ikke vil ha unger til folk som har unger, får man ikke den samme forståelsen tilbake. Det slår aldri feil; det glipper bare ut av deg at "Nei, jeg har egentlig ingen planer om å ha unger, det er bare ikke for meg." - også gir de deg BLIKKET mens du sitter og klasker deg selv i panna gjentatte ganger inni deg fordi du vet at nå har du gjort det og hvorfor kunne du ikke bare holdt kjeften din?

"Jamen det sier du NÅ, bare vent til du finner den rette og slår deg til ro, så skal du se at--"
"Nei."
"Jeg sa også det en gang i tida, jeg skulle aaaaldri ha unger, og se på meg nå!"
"Hehe ja, men nå er vi jevngamle, og jeg sier det fremdeles. Det er bare ikke noe jeg er interessert i overhodet, og jeg kommer ikke til å bli det heller. Unger er ikke noe for meg."
"Pfffft, bare vent og se du, Silje! Jeg lover deg at det kommer! En vakker dag sitter du der med dine egne--"

..omtrent her kobler hjernen min ut.

Det er rett og slett ingen mulighet i deres verden at folk ikke vil bære rundt på en unge i 9 måneder, trøkke den ut med blod, svette, tårer og diverse andre grusomheter, og så være bundet til den resten av livet. Jeg hadde ikke engang kjøpt meg en hund (nå er jeg riktignok allergisk, men selv om jeg ikke hadde vært det, ville det fortsatt ikke vært aktuelt) på grunn av alt ansvaret. Jeg vil være fri til å reise. Verden har alt for mye å by på. Jeg har et annet liv å leve.

Sier man det, får man til svar at "Det går da fint an å reise med barn" - det er ikke det samme. Kom ikke her og si at det er det samme. Prøv å forklare en treåring hvorfor Sagrada Familia er så fabelaktig, eller hvorfor det er en absolutt nødvendighet å gå Barcelona rundt flere dager i strekk når man først er der. Jeg vil oppleve verden, ikke Legoland og Hunderfossen.

Hvorfor er det så vanskelig å forstå? Skjer det en eller annen kjemisk nedbrytning av hjernen i det øyeblikket man skviser ut en unge som gjør en person ute av stand til å forstå andre menneskers synspunkter? Jeg klarer jo fint å forstå at andre mennesker vil skape avkom selv om jeg ikke vil det. Er det så mye forlangt at de skal forstå min side av saken også? Det er snakk om livsvalg. De vil ha en familie, stakittgjerde, hund og full pakke - jeg vil bare ha en bra mann å dele livet med og et bibliotek med mer bøker enn jeg burde være i stand til å lese. Og kanskje en vegg full av bilder fra alle reisene mine. Det er mitt valg.

Ikke deres.

funsies!

.. i dag har Irene farget håret mitt svart igjen, og så dro vi til Drammen og piercet oss. It's what the cool kids do.

mindre seriøst..

-22:24:56- [@skadet]: penis-skrangle
-22:25:07- [@Forte|Marte]: HVA fornoe?! hahah
-22:26:26- [@cowbell]: penis-skrangle.
-22:26:29- [@cowbell]: briljant
-22:26:44- [@Forte|Marte]: hahaha ja
-22:27:40- • @cowbell skrangler litt med penisen
-22:27:54- • @Forte|Marte skrangler med penisen til cowbell
-22:27:58- [@Forte|Marte]: *skrangle skrangle*
-22:27:59- [@cowbell]: knis.

..fordi noen ganger trenger man å være 13 år gammel.

the importance of being dead

Ok. Så. For vel første gang på denne bloggen skal jeg faktisk skrive om noe ordentlig, ikke bare sus om en kjedelig hverdag. Så klart kommer ytterst få til å lese det (såvidt meg bekjent er det vel ingen som i det hele tatt leser bloggen), men jeg skriver det likevel. Bare for å få det ut.

Her om dagen var jeg sjåfør. Det hender jeg er det i helgene. Både fordi det er ytterst underholdende å kjøre rundt på fulle folk, og fordi det er en grei måte for en student å tjene litt ekstra penger på. Nei, jeg kjører ikke rundt på fremmede. Det er en regel jeg har. Om de jeg kjører har med seg noen jeg ikke kjenner, er det greit, men i utgangspunktet kjører jeg kun folk jeg kjenner på et eller annet nivå. Først og fremst fordi det er det som er morsomt, men også fordi jeg ikke ville følt meg trygg med fremmede, berusede mennesker i bilen. Men nok om det! Poenget med denne lille historien om mine sysler i helgene er at da jeg var sjåfør forrige helg hadde jeg en særs interessant samtale, om enn noe kort. Den fikk meg til å tenke videre på et tema jeg har vært inne på mange ganger før, men som jeg aldri har tenkt fullt ut. Sidemannen i bilen var riktignok beruset, men klarhodet nok til å opprettholde en intelligent samtale (noe jeg ikke får være med på veldig ofte, alkohol eller ei, og som jeg derfor setter stor pris på å delta i), og under temaet bøker ble det snakk om Dan Brown. Nå skal det sies at jeg aldri har lest noe av ham, hovedsakelig fordi jeg aldri har kommet så langt - jeg eier både Da Vinci-koden og The Lost Symbol, men jeg har bare alltid satt bøkene hans lenger bak i køen enn for eksempel Stephen King. Sidemannen min nevnte den nye boka til Brown, Inferno. Jeg har ikke satt meg inn i hva den handler om, men han mente at den kunne oppsummeres med én enkelt setning (ikke verbatim, fordi jeg har teflonhjerne); "Hvis du hadde valget mellom å utslette halve Jordas befolkning eller å redde dem og la overforbruket ødelegge kloden, hva hadde du gjort?"

Jeg svarte at jeg uten tvil hadde latt halve befolkningen utslettes.

Hvorfor? Jeg vil synes det er åpenbart.
Vi lever allerede på overtid. Utvikling har ført til vaksiner, medisiner, bedre medisinsk behandling av alskens sykdommer og skader, og mennesker dør rett og slett ikke like lett som vi gjorde før i tida. Når jeg sier at vi lever på overtid, snakker jeg om en real pandemi som rasker med seg større mengder av populasjonen og nullstiller forbruket vårt.
To pandemier jeg kommer på off the top of my head er Svartedauden og spanskesyken. Uten å gå for nært inn på disse, kan jeg nevne at (ifølge Wikipedia, som får være en grei kilde i dag) Svartedauden drepte et sted mellom 75-200 millioner mennesker langs midten av 1300-tallet. I Norge ("Det kom et skip til Bjørgvin i 1349..") tok den i løpet av en toårs-periode med seg halve landets befolkning.
Spanskesyken (som er så kalt fordi i motsetning til krigsherjede Tyskland, Frankrike, Storbritannia og USA, skrev spanske aviser mye om sykdommen - og fikk det derfor til å virke som om Spania var hardere rammet enn andre land) var en influensapandemi som i løpet av 1918-1920 tok livet av anslagsvis 50-100 millioner mennesker verden over.
Så klart var de generelle befolkningstallene lavere både på 1300-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet enn de er nå - vesentlig lavere, til og med. Fra å være anslått til 1,75 millarder mennesker i 1920 har Jordas populasjon økt til rett oppunder 7,1 milliarder i dag. Vi trøkker ut en unge hvert 8. sekund. Noen dør hvert 12. sekund.
For at en pandemi skulle vært like effektiv i dag som for 100 år siden, måtte den tatt livet av grusomt mange mennesker. Grusomt mange. Likevel mener jeg at.. det burde skje. Snart.

Det er selvfølgelig fryktelig å si at jeg syns halve Jordas befolkning burde utslettes. En slik pandemi kunne rammet meg eller familien min, venner eller bekjente. Vi kunne dødd. Det hadde vært trist. Fryktelig trist. Men det må til.
Da jeg var liten var jeg en ihuga fan av Blekkulf. Bruk hodet - vi har bare én klode. Jeg er ikke så veldig fan av Blekkulf nå lenger, men de hadde et poeng. Med tanke på at våre fantastiske reiser ut i verdensrommet ikke akkurat inkluderer kolonisering av en annen planet med optimale levevilkår for mennesker eller karbonbasert liv, har vi bare én klode. Gode, gamle Tellus. Han er som en gammel gamp. Trasker videre, uansett hvor tungt lasset er.
Vi begynner å veie en del, vi mennesker. Vi er mange, og vi liker å bruke ting. Spesielt naturlige ressurser, de er vi veldig glade i. Fossilt brennstoff, naturgass, trær, kull.. You name it. Så lenge jeg kan huske har det blitt mast om en overgang til fornybar energi. Solcellepaneler! Biodiesel! El-bil! Kjernekraft! Vannkraft! Samtidig sitter Singapore og brenner ned et enormt område av regnskogen mest for shits and giggles, og Kina brenner så mye kull at du ikke kan se hånda di foran deg på gata i Beijing.
Vi liker å lage søppel også. Søppel er kult. Vi liker faktisk å forsøple så mye at vi ikke bare har en gigantisk, flytende søppeldynge midt ute i Stillehavet - men også ute i verdensrommet (video).

På et eller annet tidspunkt kommer det til å si stopp. Har du sett Wall-E? Jada, det er å dra det ekstremt langt, men du skjønner hvor jeg vil hen. Poenget mitt er at vi er et tungt lass å dra for en gammel gamp, og hester lever ikke for alltid. Ikke planeter heller.

Så uansett hvor tungt et konsept det er for mennesker som har mistet noen til kreft, AIDS, eller andre ondskapsfulle sykdommer, skal jeg faktisk si det: Noen ganger håper jeg på at vi ikke finner noen kur. Det er en hard tanke for meg også, men something's gotta give. Vi kan ikke få både i pose og i sekk. Ikke bare skal vi kurere sykdommer, vi skal leve lenger også. Befolkningstallene stiger og stiger, men planeten er og blir den samme. Den har ikke mer å gi enn det vi allerede sitter med. Planeter lever ikke for alltid, men de lever lenger enn mennesker gjør. Det kommer flere generasjoner etter oss. De skal også få lov til å leve livene sine her på Tellus. Kanskje de kan kolonisere en planet en vakker dag, etter at de har løst romfartsgåten for alvor, men for at de skal få sjansen til det må de ha ressursene til det.

Vi trenger en pandemi. Kanskje ikke en som utsletter halve befolkningen, men i alle fall en god slump. Som nullstiller ressursbruken vår litt. Gir de neste oss en sjanse til å oppleve en verden der våre sci-fi-filmer er virkelighet. Space travel, man. Hvis vi fortsetter slik vi holder på nå, vil T. S. Eliot sitt dikt The Hollow Men fra 1925 ha spådd Jordas undergang på en ganske fin måte.

This is the way the world ends
This is the way the world ends
This is the way the world ends
Not with a bang, but a whimper

det som er meg, og bare meg..

[tallet 27, tatovert på venstre håndledd :: håret :: øyet]



.

gjett hva..

..jeg er mest flink til i hele, hele verden.

Å glemme å blogge.

Nyrekateter.

Okei. Greia, da. Er at jeg har vært i Kristiansand siden begynnelsen av mars.
I KNOW, I KNOW, siste innlegget var i januar, STOP RIDING ME.

Jeg er ute i praksis, og om bare 10 dager skal jeg hjem igjen. Da har jeg vært her i nesten to måneder! Sheesh, som tida flyr.
Praksis er forøvrig ufattelig mer gøy enn jeg hadde trodd, selv om bosituasjonen suger blyfitte.

Det har skjedd fabelaktige ting siden sist. FABELAKTIGE, I SAY. Helt seriøst.
Først og fremst: I februar skjedde det liksom ting. Irene og jeg tok oss et cruise til Frederikshavn fordi why the hell not. Jeg kjøpte meg den nye Boss-parfymen, den lukter godt. Det var gøy. Vi spiste AWESOME mat på Empire.

Og så, omtrent samtidig, så blei en Kickstarter-kampanje av pure awesomeness launchet. For Dreamfall Chapters. Oppfølgeren til Drømmefall, oppfølgeren til Den Lengste Reisen aka DET BESTE SPILLET I VERDENSHISTORIEN. Så jeg ble naturlig manisk. Også brukte jeg mer penger enn jeg har gjort på ganske lenge. Det var fabelaktig.
Og så, når kampanjen var ferdig.. fikk jeg komme og besøke Red Thread Games i Oslo. Sammen med andre fans. Jeg får fremdeles kriblelår bare av å tenke på det. Det var nervepirrende og grisejævlig spennende og helt sykt bra. Vi var på live kamera. Foran INTERNETT. Jeg gjemte meg bak Martin. Martin er awesome, btw. Det er Ragnar, Dag, Rakel og Quintin også. De er bare kulest i verden, egentlig. Omtrent. Jeg har blitt fangirl i en alder av 26, jeg føler det er en bra og stabil ting i livet mitt. Æh.. ja. Vi sier det.

Fra venstre mot høyre: Martin, Dag, Brita, Rikke (bortgjemt og med i RTG), Quintin, randoms på et annet bord, to andre fans jeg ikke husker navnet på, Ragnar og MEG!

Etter kampanjen var over og spillet ble sponset med nesten det dobbelte av hva de hadde satt som mål (FUCK. YEAH.) har vi bare dannet et sykt awesome community på forum og IRC, og jeg husker ikke sist jeg følte meg såpass INTO SOMETHING. Det er herlig. Jeg trenger bare å flytte nærmere Oslo. Så nå har jeg søkt på studenthybel i Drammen fra høsten av, haha. Må bare ha jobb for å ha råd til det. xD ÅRNARSÆ.

Åkei. Hva annet har skjedd? Ting. Ting har skjedd. Ikke veldig mye annet enn det jeg har nevnt da. Praksis er gøy, RTG-ting har skjedd. Også bakte jeg cupcakes til et bryllup i forrige helg, da jeg var hjemom Åmot nettopp i det ærend. Det var helt sykt. Oppskriften nektet å samarbeide. Måtte prøve 5 ganger. Gikk til slutt da, så cupcakes blei det. Blei ikke så aller verst heller :p

Djevelske rosecupcakes.

SE SÅ FLINK JEG HAR VÆRT ASS. Diplom til meg. YES.