sob.

Jeg griner av alt. Jeg aner ikke hvorfor, men sånn er det nå bare. Eller, altså. Det er ikke alltid sånn at jeg begynner å grine, men jeg får ofte den sviende følelsen i øynene, og må holde tilbake tårene.
Det er egentlig ganske irriterende! Men det er ikke akkurat så mye man får gjort med det, dessverre.

Et godt eksempel; jeg sitter og leser på TripAdvisors Barcelona-forum, og leste en kort reiseskildring fra en familie som nylig hadde vært der (og som bare skrøyt av alt, selvfølgelig, det er tross alt Barcelona vi snakker om her). Hver gang jeg leste noe jeg er enig i, noe jeg også elsker eller lignende, svei øya mine til tusen og jeg bare "jeg skal jo ikke grine for detta her, shaddap!" ... helt normalt. Nope.

"its not only the Gaudi route march to ensure you dont miss anything, its the walking round corners seeing what you find thats also great fun."

So true. Det er noe av det flotteste med Barcelona; å vandre seg litt halvveis vill i gatene og bare se hva du ramler over rundt neste hjørne. Det kan være et fantastisk byggverk, det kan være en svær åpen plass full av folk, palmer og små kaféer eller tapasbarer, det kan være en merkelig butikk du umiddelbart vil utforske, det kan være alt. Jepp, jeg elsker virkelig den byen.