lørdag 13. juli 2013

barn/ikke barn

Jeg skal aldri ha unger.

Dette er en setning jeg antagelig tenker minst én gang daglig. Jeg fylte 27 år for 3 uker siden, og jeg har vært fast bestemt på dette ganske lenge. Hvorfor?

Jeg liker ikke unger.

Ok, ok, så kan jeg se at unger kan være søte - jeg har tre tanteunger som er søte stadig vekk. Men de kan også være så sykt irriterende at man bare vil gi dem bort. Sterkt sagt? Ikke si at foreldre aldri har tenkt tanken, for det er nødt til å være ren løgn. Søskenkrangling og furting er ikke gøy.
Dette er bare ikke noe kroppen min skriker etter. Nope, jeg har ikke lyst til å formere meg. Alt ansvaret! Bæsj. Ew. Nope. Jeg får spader og bakoversveis bare jeg må tørke opp etter katta. For ikke å snakke om spy. Nei, virkelig, jeg skal ikke snakke om det. Grøss. Likevel, jeg kan forstå det at folk vil ha barn, tross alt. Man lager et menneske, oppdrar og former det, også er det sikkert en eller annen kosekose-greie som oppstår så fort man formerer seg.

Les: Jeg kan forstå at folk vil ha barn.
Nevner man dog at man ikke vil ha unger til folk som har unger, får man ikke den samme forståelsen tilbake. Det slår aldri feil; det glipper bare ut av deg at "Nei, jeg har egentlig ingen planer om å ha unger, det er bare ikke for meg." - også gir de deg BLIKKET mens du sitter og klasker deg selv i panna gjentatte ganger inni deg fordi du vet at nå har du gjort det og hvorfor kunne du ikke bare holdt kjeften din?

"Jamen det sier du , bare vent til du finner den rette og slår deg til ro, så skal du se at--"
"Nei."
"Jeg sa også det en gang i tida, jeg skulle aaaaldri ha unger, og se på meg nå!"
"Hehe ja, men nå er vi jevngamle, og jeg sier det fremdeles. Det er bare ikke noe jeg er interessert i overhodet, og jeg kommer ikke til å bli det heller. Unger er ikke noe for meg."
"Pfffft, bare vent og se du, Silje! Jeg lover deg at det kommer! En vakker dag sitter du der med dine egne--"

..omtrent her kobler hjernen min ut.

Det er rett og slett ingen mulighet i deres verden at folk ikke vil bære rundt på en unge i 9 måneder, trøkke den ut med blod, svette, tårer og diverse andre grusomheter, og så være bundet til den resten av livet. Jeg hadde ikke engang kjøpt meg en hund (nå er jeg riktignok allergisk, men selv om jeg ikke hadde vært det, ville det fortsatt ikke vært aktuelt) på grunn av alt ansvaret. Jeg vil være fri til å reise. Verden har alt for mye å by på. Jeg har et annet liv å leve.

Sier man det, får man til svar at "Det går da fint an å reise med barn" - det er ikke det samme. Kom ikke her og si at det er det samme. Prøv å forklare en treåring hvorfor Sagrada Familia er så fabelaktig, eller hvorfor det er en absolutt nødvendighet å gå Barcelona rundt flere dager i strekk når man først er der. Jeg vil oppleve verden, ikke Legoland og Hunderfossen.

Hvorfor er det så vanskelig å forstå? Skjer det en eller annen kjemisk nedbrytning av hjernen i det øyeblikket man skviser ut en unge som gjør en person ute av stand til å forstå andre menneskers synspunkter? Jeg klarer jo fint å forstå at andre mennesker vil skape avkom selv om jeg ikke vil det. Er det så mye forlangt at de skal forstå min side av saken også? Det er snakk om livsvalg. De vil ha en familie, stakittgjerde, hund og full pakke - jeg vil bare ha en bra mann å dele livet med og et bibliotek med mer bøker enn jeg burde være i stand til å lese. Og kanskje en vegg full av bilder fra alle reisene mine. Det er mitt valg.

Ikke deres.

2 kommentarer:

  1. - "Jeg vil aldri ha barn."
    - "Bare ve--"
    - *smack*

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, ja. Nemlig. "Bitch, say that again and I'll slap you in the face with a CHAIR."

      Slett